Revolusjonsfrykten er tilbake

Alles blikk er rettet mot et Frankrike som på ny står i flammer. Men på misnøyens kontinent er det i Spania velgernes dom kommer først.

Torsdag morgen meldte NRK Radio at myndighetene i Malaysia og Thailand ber egne borgere om å utsette reiser til europeiske land som er rammet av demonstrasjoner. Det gjelder ikke bare Frankrike, men også Italia, Spania og Portugal.

For Frankrikes og Spanias del går konfliktlinjene i politikken historisk sett dypere enn i så godt som alle andre nasjonalstater i Europa. Religion, separatisme, klassekamp, innvandring og høyst motstridende syn på kirken, skolevesenet, monarkiet og staten utgjør vedvarende skillelinjer inntil 200 år tilbake i tid.

I Spania har statsminister Pedro Sánchez utlyst nyvalg helt i slutten av november. Det skjedde umiddelbart etter to hastelovsforslag for å møte boligkrisa og styrke leietakernes rettigheter ble stemt ned i parlamentet. 38 prosent av spanske velgere mener at boligspørsmålet er viktigste politiske sak. Det er langt høyere enn økonomi / kjøpekraft (22 prosent) og innvandring (16 prosent).

Sánchez og det sosialdemokratiske partiet PSOE har valgt en dristig taktikk for å beholde makten. Regjeringen spiller bevisst på engasjementet i boligsaken og andre sosiale spørsmål for å komme på offensiven overfor den harde høyresiden. Erkekonservative Partido Popular og høyreradikale har på dette området lite annet å tilby enn å beskytte det frie boligmarkedet og eiendomsbesitternes privilegier.

Det er først og fremst i utenrikspolitikken at statsminister Sánchez og Spania har blitt en kraft å regne med de siste årene. Spania står aller fremst i å tale palestinernes sak og ta et oppgjør med Israels folkemord på Gaza-stripen. Spanske myndigheter sier videre blankt nei til USAs ultimatum om militærbevilgninger opp til fem prosent av BNP i Nato-landene. For å styrke økonomien og lette medlemslandenes mer og mer desperate gjeldssituasjon, har Spania også tatt til orde for å reformere EUs budsjettprosess.

Statsminister Sánchez og venstreregjeringen har klart å demme opp for høyresidens samlede framgang i en rekke utskrevne nyvalg de siste åtte årene. Nå framstår nytt styringsmandat fra velgerne allikevel usannsynlig. I de store innlandsregionene og blant eldre velgere dominerer de to høyrepartiene PP og Vox fullstendig.

Som alt annet den siste uka, havner nyvalget i Spania i mørket sammenliknet med et Frankrike som står i flammer. Omfanget av ildspåsettelser og materielle ødeleggelser må være det høyeste i fredstid noensinne. Antall skadde politifolk og arresterte demonstranter ligger skyhøyt over det det allerede foruroligende nivået under Emmanuel Macrons presidentstyre inntil nå.

De siste dagene har avisa Mediapart avslørt hvordan myndighetene har manøvrert, for å få sikkerhetspolitiet og regionale politimyndigheter til å legge ansvaret for ildspåsettelsene og volden på La France insoumise (LFI) og presidentkandidat Jean-Luc Mélenchon. Så langt ser det ikke ut som om dette har lyktes. For franskmenn flest, og også for viktige stemmer i opposisjonen i sentrum og til høyre, er Macrons politikk gjennom ti år en mer åpenbar skytesive.

Hvorfor det sosiale opprøret er blitt så voldsomt og ukontrollerbart denne gangen, vet vi foreløpig for lite om. Det er også uklart hva som motiverer og driver fram de mest alvorlige og symboltunge brannene og ødeleggelsene, som da det vakre rådhuset i provinshovedstaden Limoges forsvant i flammene. Det en kan trygt regne med, er at ødeleggelsene og voldsanarkiet åpenbarbart ikke støtter opp om elevenes kamp for bedre skoleforhold eller for Mélenchons presidentambisjoner neste vår.

La meg kort antyde en alternativ hypotese basert på fransk samtidshistorie de siste ti årene: Massive ødeleggelser og administrasjonsbygg er en intendert advarsel og trussel overfor de politiske og økonomiske mektige sjiktene i Frankrike. Det er ment som et svar på Macrons økonomiske politikk, og det som oppleves som en revolusjon ovenfra, overfor den franske befolkningen.

Noen åpenbart motiverte og ganske hensynsløse aktører stiller budskapet skarpt: Kom tilbake med en ny presidentfigur som Macron, vel, da vet elitene hva systemet deres og samfunnet har i vente. I motsetning til gråt og bønner fra folkedypet er nok det som skjedde lørdag 17. oktober et budskap som de mektige sjiktene forstår. De er tross alt høyt utdannet, og kjenner godt til de store revolusjonsårene i fransk historie.

Like før denne artikkelen går i trykken er det franske forfatteridolet Edouard Louis ute og melder i et intervju hos Radio-Canada og på kronikkplass i Libération: «Jeg er for at man tenner på Paris gater, jeg er for at man går og ødelegger ting for å knuse systemet». Det kan se ut som denne revolusjonære impulsens omfang de siste årene ikke er blitt tilstrekkelig fanget opp av oss som studerer og skriver om franske samfunnsforhold. Allerede i 2008 utga ‘Comité Invisible’ ut pamfletten ‘Opprøret som kommer’ (L’Insurrection qui vient), som både er en håndbok og en ideologisk overbygning for fullstendig samfunnsomveltning. Den ble solgt i bortimot 50 000 eksemplarer i Frankrike.  

Kan Sánchez i Spania, Mélenchon i Frankrike lykkes i denne politiske heksegryta? Umiddelbart ser ikke mulighetene så store ut. Lyspunktet er at en politisk venstreside som finner tilbake til allianser med sosiale bevegelser og forsvarer folket i gatene, i neste omgang har større troverdighet i utviklingen av en progressiv politikk for sosial rettferdighet. I mellomtida gjelder det ikke å snuble over avgrunnen, men holde seg oppreist, som i The Doors ‘Riders on the storm’ (1971).

‍

Teksten har stått på trykk i Klassekampen lørdag 24.10.26.