Hva kommer etter Nato?

Forsvarspolitikken vår står i spennet mellom høykonfliktrisiko og friheten ved å ta egne valg.

Det ser ut til å gå mot slutten nå. Også innad i de mest allianse tro kretsene, som på Norsk utenrikspolitisk institutt og i partiet Høyre, knaker det i sammenføyningene. Endepunktet for Nato som helhetlig nordatlantisk forsvarsallianse, og angivelig garantist for norsk sikkerhet og forsvarsevne, kan ses som en stadig tydeligere strek langs horisonten.

Med det dukker det store forsvarspolitiske spørsmålet opp i kjølvannet: Hva gjør vi nå?

Med en storkrig rasende øst på kontinentet, og en fullstendig uforutsigbar, høyrenasjonalistisk presidentadministrasjon over havet i vest, kan vi ikke koste på oss å undervurdere værskiftet som er underveis. Dette er ikke akkurat noen sikkerhetspolitisk ønskesituasjon. Allikevel tilbyr den noen valgmuligheter og mulige fordeler som ikke fantes så lenge USA var direktøren for det hele.

Siden Norge blei en selvstendig nasjon har kjernen i forsvars- og sikkerhetspolitikken vært å unngå krig og militær konflikt på eget territorium. Legeringen i denne kjernen er delt mellom avspenning og avskrekking. Styrkingen som nå skjer av det militære territorial forsvaret utgjør avskrekkingselementet. Hensikten er ikke å være i stand til å stanse eller beseire enhver fiendtlig makt som vil invadere landet, men å gjøre kostnadene og usikkerheten ved et slikt angrep så stor at motstanderen avstår fra å forsøke.

Avspenningselementet i utenriksdiplomatiet er minst like viktig. Med forholdsvis liten befolkning og desto større land- og havarealer, har Norge åpenbar interesse av et internasjonalt statssystem som vektlegger fredstilstand, folkeretten og felles sikkerhet. Dessverre er alt dette og ikke minst folkeretten alvorlig svekket siden årtusenskiftet. FN på globalt nivå og OSSE i Europa er satt til side av stormaktene, og først og fremst av USA.

Norge har et politisk medansvar i dette. Myndighetene våre har gitt ordre om militær deltakelse i folkerettsstridige operasjoner i Libya og Afghanistan. Over lang tid har en også forholdt seg taus og passiv overfor USAs og Israels aggresjon og krigsforbrytelser i Midtøsten.

I en ny og Nato-nedtonet setting bør Norge sikre seg et sterkere og mer egen definert grep om de to kjerneelementene avspenning og avskrekking. Vi kan med fordel også ta diskusjonen om hvilke samarbeidsrelasjoner, og med hvem, vi skal utvikle i årene framover.

Den første forsvarspolitiske sirkelen vil bestå av statersom Norge har et interessebasert, strategisk og verdibasert felles grunnlag med. Dette koker raskt ned til flere av våre nære naboer, gjerne med tyngdepunkt rundt Nordsjøen. Slik jeg ser det, og i en form for prioritert rekkefølge, kommer Danmark, Storbritannia, Island, Sverige og Finland til syne og danner denne første og innerste sirkelen.

Andre sirkel blir liberale og gjerne større valgdemokratieri Nord-Europa og Nord-Atlanteren, som åpent eller mer i det dulgte er i ferd med å ta ut avstand til en amerikansk utenrikspolitikk som har gått fullstendig av hengslene. Frankrike, Canada og Tyskland tilhører nok en slik andre sirkel. Polen vil være et tvilstilfelle. Det skal tilføyes at denne andre sirkelen innebærer større politisk ustabilitet, med risiko for betydelig polarisering, høyreradikalisme og samfunnsuro innad. Den har også i seg kimen til et enda skarpere konfliktforhold overfor atomvåpenmakten Russland i øst.

Den tredje sirkelen er rest-Nato, kort og godt. Det gjenstår å se om USA kan og bør være med her, sjøl så langt ute i sirkelsystemet. Det er verdt å merke seg at rest-Nato fortsatt har evne til fagmilitær samhandling, som inkluderer større konvensjonelle øvelser under realistiske stridsbetingelser. Årlige ‘Cold Response’ i Nord-Norge er uttrykk for dette.

Først som en fjerde og nokså diffus sirkel rundt norsk forsvarskapasitet kommer så EU. Unionen har fra starten av og fram til i dag slitt med å samordne forsvarspolitikken sin. EU har dermed forblitt lite relevant for norsk forsvarspolitikk. Et annet viktig moment er at den improviserte ubalansen som preger EU på en rekke områder, også slår inn i sikkerhetstenkningen. EU-landene er i overdreven grad avhengig av innkjøp og våpensystemer fra USA. Dette er igjen del av en kraftig våpenopprustning som på sikt kan bidra til et nytt europeisk og internasjonalt rustningskappløp.

Frankrikes nyvunne ambisjon om å etablere en felleseuropeisk atomvåpenparaply setter en ekstra spiss på EU-dimensjonen i forsvarssammenheng. Befolkningen og sivilsamfunnet i Norge har aldri akseptert atomvåpen som del av den norske forsvarsdoktrinen. Det er gode grunner til at et klart og endelig nei til en europeisk atomvåpen-pilar under fransk kommando bør ligge fast fra norsk side.

Som en femte og tenkbar siste sirkel langt der ute ligger det globale sør, Briks-landene, revitalisering av FN og tanken om internasjonal felles sikkerhet. Det er langt fram dit, men fullt mulig å lukke øynene, bare et lite øyeblikk, og se det for seg.

‍

Artikkelen er tidligere trykket 9. mai 2026 i Klassekampen.

‍