En felles historikerarv å ta videre

Et kjennetegn ved Knut er hvordan det faglige, politiske og personlige var tett knyttet sammen uten å svekke fagligheten. Hans vennlighet og sjenerøsitet ble kombinert med en sterk faglig integritet og sans for politisk og samfunnsmessig relevans. Det kan forklare at arbeidene hans om vanlige folks liv og deres forsøk på å bedre sine vilkår, ble gjort forståelig og lest langt utover en snever akademisk krets. Skulle historieforskning ha allmenn relevans, måtte den ikke ha et politisk utgangspunkt eller formål, var budskapet til kolleger og studenter. Knut mente vi best fremmer høyere mål ved «å holde på historieforskningens faglighet, ved å se at fag og politikk nok er forbundet, men likevel er felt med egne regler, som ikke skal kollapse inn i hverandre».

Innenfor historiefaget sto Knut i alle år som en motvekt til nærsynthet, manglende teoretisk refleksjon og forskning for sin egen skyld. Han leverte tunge bidrag om teori og metode, kollektiv folkelig organisering, arbeiderbevegelsen, arbeidsliv, innvandring og by- og regionalhistorie. I de teoretiske arbeidene sine var han opptatt av å klargjøre premissene for hvordan vi nærmer oss fortida og kildene den etterlater. Det gjaldt å være bevisst på hvordan vi forstår samfunn og individer, strukturer og aktører, og samspillet mellom dem. Er mennesket dypest sett styrt av normer eller interesser? Er det rimelig å snakke om sannhet i historiefaget? Knut våget å stille de store spørsmålene.

Selv opplevde vi ham som en raus og ydmyk veileder, som aldri påtvang studentene sine egne oppfatninger. Omsorgen han kunne vise var en oppfordring til solidaritet i praksis: «Du er nødt til å ta vare på deg selv, så kan du ta vakta når noen andre må det samme». Han inviterte gjennom mange år studenter, stipendiater og akademiske løsarbeidere hjem til seg, og var en sann miljøskaper for historiefagets unge og håpefulle.

De siste historiearbeidene ble boka Dei harde trettiåra (2021) og antologi-artikkelen Reaching Out. Construction Workers and Migrant Workers, 2004-14 (2023). Her ligger det et åpenbart spenn mellom en mellomkrigstid preget av sosiale omveltninger, økonomiske kriser og masseorganisering blant arbeidsfolk og vår egen tid. I nettopp dette spennet vokste det i tiårene etter andre verdenskrig fram en organisert kapitalisme med «et menneskelig ansikt». Tilsvarende er arven etter Knut Kjeldstadli et «menneskelig historiefag». Menneskelig i en demokratisk forstand; at historieforskningen bør være om og for vanlige mennesker. Men også forstått som at vi som historikere, som forskere, kan hende vil lykkes best ut fra en kollektiv orientering, der vi deler og dyrker fellesskapet. For Knut var andre mennesker aldri et middel for å oppnå egne mål. Menneskelivet og dets historiske gitte handlingsvalg skal behandles som et formål i seg selv.  

Per Bonde Hansen, Marta Gjernes, Ane Bjølgerud Hansen, Idar Helle, Chalak Kaveh, Trine Rogg Korsvik, Tiago Matos og Jardar Sørvoll

‍