Det nye våpenkappløpet må stanses

Uttalelsen fra den faglige Trondheimskonferansen i januar i år uttrykte dette slik: «Ingen land har egentlig råd til å bruke tusenvis av milliarder til nye våpen. Veien fram er nedrustning ut fra prinsippet om felles sikkerhet, internasjonale menneskerettigheter og folks rett til å velge sin egen utviklingsvei. Nasjonalt forsvar er nødvendig, men norsk politikk i alle fora må være å si nei til, og ikke delta i, en ny opprustning».

Sikkerhet i forholdet mellom stater forutsetter felles sikkerhet. En ny opprustningsspiral bidrar til det motsatte. Dette har vært utgangspunktet for en debattbok vi har redigert med tittelen: «Stopp våpenkappløpet. Uten fred er alt ingenting». Krig er aldri uunngåelig. De 20 bidragsyterne i antologien har ulik politisk bakgrunn og erfaring. En rød tråd i boka er samtidig at svaret på imperialisme, folkerettsbrudd og krig i vår tid ikke er nytt rustningskappløp med militarisering og opprustning.

Arbeidet for en gjenreisning av en aktiv fredsbevegelse har i dag et vanskelig utgangspunkt. De fleste organisasjoner som arbeider mot kjernefysisk opprustning og militær blokkpolitikk er i vår tid små – og har begrenset mobiliseringskraft. Fagbevegelsen er sjelden en selvstendig politisk stemme. Ukrainakrigen har i tillegg bidratt til trangere ytringsrammer for en fri og kritisk debatt om opprustning og fredspolitikk.

På Stortinget hersker det dessuten samstemmighet om at en omfattende militær opprustning, i pakt med Natos krav, er ønskelig og unngåelig. En stadig økende andel av bruttonasjonalbudsjettet skal brukes til militære formål. ‘Forsvarsforliket’ i utenriks- og forsvarskomiteen la dessuten – uten dissens – til grunn en analyse av den internasjonale situasjonen preget av Natos geopolitiske konfliktstrategi, inkludert opptrappingen mot Kina.

Norge og andre nordiske land har i tillegg gitt USA suverene baserettigheter på en rekke militære flyplasser og anlegg. Disse avtalene gjelder uavhengig av Nato. Offisielt heter det at USA vil respektere den norske politikken mot stasjoneringen av kjernefysiske våpen, men samtidig presiserer avtalen at norsk regelverk kan settes til side «der det ikke er forenlig med amerikanske tjenstlige behov». For noen år ble slike behov definert av en amerikansk administrasjon ledet av en senil president. I dag er det Donald Trump som har rollen som «commander-in-chief». USAs militære strategi forutsetter samtidig at atomvåpen og konvensjonelle våpen er integrert. Snakket noen om økt sikkerhet i Nordområdene?

Naomi Klein (2007) brukte i sin bok om katastrofekapitalismens frammarsj begrepet sjokkdoktrinen. I en politisk atmosfære der velgere flest er usikre eller rystet over det som skjer, blir endringer som tidligere hadde liten mulighet til å vinne folkelig oppslutning lettere akseptert. Dette gjelder også i forsvars- og sikkerhetspolitikken, der vi det siste året har sett omfattende propagandakampanjer av denne typen. I politiske felttog for «kanoner i stedet for smør» spiller medierte krisevarsler en viktig rolle for å banke inn budskapet om at militær opprustning må prioriteres foran alt annet. I Danmark har statsminister Mette Fredriksen varslet en krigsøkonomi som mediehuset Berlingske omtalte som «opprustning på steroider».

I Financial Times (5. mars) skriver kommentatoren Janan Ganesh at «velferdsstaten må ‘trimmes’ for bygge en krigsføringsstat». Slike prioriteringer påvirkes alltid av maktforhold og klasseinteresser. «De som ivrer mest for økt opprustning, ser ut til å bære de letteste byrdene av dem. Slik blir det igjen dersom Europa skal ha mindre ‘welfare’ for å få mere ‘warfare’», oppsummerer økonomen Kalle Moene i en kronikk i Dagens Næringsliv (30. mars).

En langvarig satsing på militær opprustning, der utgiftene skal bindes til å utgjøre en økende andel av et lands BNP, vil systematisk bli utnyttet som et argument for reduserte sosiale sikkerhetsnett og færre sosiale reformer. I Nettavisen (27.april) skryter finansminister Jens Stoltenberg av at penger spart til pensjoner nå kan brukes både til F-35-fly fra USA og nye fregatter. EUs vedtak om en omfattende militær opprustning, der også Norge skal inkluderes i ordningen, bidrar til internasjonal kapprustning og økt usikkerhet, spesielt gjelder dette diskusjoner om å bryte ikkespredningsavtalen.

Vårt mål med boka er å synliggjøre alternativer til denne panikkpregete krigsretorikken. En irrasjonell internasjonal kapprustning med moderniserte atomvåpen øker krigsfaren. Et forsvar av folkerettens prinsipper forutsetter en reformering og styrking av FN-pakten, samt rustningskontroll og nedrustningsavtaler i tråd med en strategi for felles, gjensidig sikkerhet.

Et første norsk bidrag til denne utviklingen bør være å undertegne FN-forbudet mot atomvåpen. Kampen for Norden som atomvåpenfri sone må gjenreises og ingen nye atomvåpen utplasseres i Europa. Alle nordiske land bør si opp baseavtalene med USA. Et nytt rustningskappløp må stanses!

‍

‍